Tredje gangen gjelder det

Her er vi i skikkelig feriemodus igjen, fredag hadde jeg min siste arbeidsdag i firmaet jeg jobbet i og har nå "ferie" på ubestemt tid. Og o lykke, jammen kom ikke sommeren på visitt også, vi pakket sekken og dro til fjells. Endelig var det både vær og anledning til å reise på stølen. Stølen er vårt lille paradis på jord, dere kan lese mer om stølen HER.

Å komme opp på stølen er balsam for sjelen, det er så herlig primitivt, ikke strøm, vann henter vi i bekken, vi går på do i buskene og lager maten på bål. Stort mer tilbake til naturen er det vel knapt mulig å komme. Lørdag kveld satt vi ute og så på skyggene som kløv oppover fjellsidene. Stølen vår ligger på ca 400 moh og er et ypperlig utgangspunkt for turer i Stølsheimen. Målet vårt denne gangen var Blåeggen, dit kom vi oss nesten opp i juni i fjor, men da lå det for mye snø til at vi kom oss helt til topps.

Å si at vi startet grytidlig søndag morgen er en overdrivelse, vi B mennesker begge to så vi kom oss ikke avgårde før i ett tiden. Vi trasket i vei, det var varmt og for å si det som det er så har jeg en kondis som på det nærmeste har avgått ved døden. Vi hadde ikke gått særlig langt før jeg innså at slaget var tapt, 

Blåeggen kom ikke til å bli besteget denne gangen heller. 

For å si det som det var, og det skal man jo så var det bare med nød og neppe jeg kom meg opp i Hiure som er et par støler som ligger ca 2 km fra vår støl på ca 700 moh . Landskapet der er helt annerledes, vilt, vakkert og litt trolsk. Første gang jeg var der var det overskyet og jeg fikk litt assosiasjoner til Isfolket, jeg kunne helt klart se for meg at Tengel kunne ha vandret rundt i slikt landskap.

 Vi tuslet tilbake til vårt lille krypinn, vasket og ryddet litt i hytten og 

tilbragte nok en nydelig kveld ved bålet. 

Mandag kom og vi hadde bestemt oss, i dag SKULLE vi på Blåeggen.Tredje gangen gjelder det!!! Vi la i vei, tidlig denne gang, klokken var faktisk ikke mer enn 12. ;) Vi nådde Hiure uten problemer, turen som dagen før virket endeløs gikk lett og greit og snart kløv vi opp langs elven som kastet seg vilt, vakkert og fryktløst nedover fjellsidene. Svetten silte og leggmusklene skrek om nåde der jeg slet meg meter for meter opp fjellsiden. Det ble mange pauser oppover, både for å hvile og for å nyte utsikten.

Da vi kom opp der det var som brattest sa min kjære at nå er det ikke så langt igjen til vi er oppe på Flatafjellet. Flatafjellet, navnet lød som musikk i mine ører.Og Flatafjellet levde opp til navnet, jeg må vel innrømme at jeg liker best bortoverfjell. 

Ved foten av Blåeggen lå det noen snøklatter her og der, siste stykket opp går ganske slakt oppover på godt underlag. Vet ikke om jeg før har nevnt min begeistring for bortoverfjell.

Målet i sikte!!!!

 Sliten og fornøyd 1172 moh, i bakgrunnen ligger Kvitanåsi et fjell som ble besteget i fjor.

Her ligger Myrkdalen ca 1000 meter under oss. Utsikten her er en fantastisk belønning for alt slitet. 

En rype så  vi også på vår vei.

En ting er å komme seg opp til fjells, en annen ting er å gå ned. Faktum er at å gå ned ofte kan være en større utfordring. Det kan vel også ha en sammenheng med at man er sliten fra før, Det kan også ha en sammenheng med at jeg er en skikkelig kløne i fjellet og må konsentrere meg om hvert skritt jeg tar for ikke snuble å falle. Byjente som jeg er var fjellturer for meg synonymt med søndagstur til Brushytten på Fløyen. Min kjære derimot hadde fjellene som lekeplass sommer som vinter og har en helt annen trening i å gå i terreng enn jeg har.

Vi gikk en annen rute ned igjen, gjennom Geitadalen, der passerte vi Kongestolane eller Brurastolane som disse jettegrytene oppe i fjellsiden også blir kalt. Jeg gikk å sjanglet det siste stykket, sliten helt inn i margen og svimmel av sult. Vi hadde feilberegnet litt med nisten, vi hadde kun med en halv pose med sjokolade og nøtter, det var nok litt i knappeste laget for en tur som varte syv og en halv time. Aldri har synet av stølen vært vakrere, aldri har det vært bedre å ta av sko og strømper og aldri har vel pæreskinke grillet på bålet og flatbrød med smør smakt bedre.

 

Men for en flott tur, den var definitivt verdt hver dråpe med svette og hver støle muskel. Slike turer er terapi for sjelen, for ikke snakke om hvor godt det gjør i kroppen. Håper det blir flere slike turer i løpet av sensommeren og høsten. 

Nå er vi tilbake igjen i byen, det var en del praktiske ting som måtte gjøres 

som f.eks å melde meg hos NAV.  

Ønsker dere alle en riktig god helg.