tirsdag 23. august 2011

Det var en gang (Eventyret om stølsstolen)

 Det var en gang en gammel stol, en gammel sliter som mang en buksebak har slitt gjennom  årenes løp. Når stolen så dagen lys vet jeg ikke, ei heller hvor den ble født. Men den er gammel og har nok levd mange liv, en del av sitt liv tilbragte den på en støl i Myrkdalen. 

Om vinteren var det det nok ensomt for stolen der den sto å hutret inne i den lille stølen, ute kunne det være minus 30 og det var sikkert ikke så mye varmere inne. Men når liane grønka som hagar, når det lavde av blomar på strå og når netter vart ljose som dagar, da var det godt å være stølsstol. Ute rautet buskapen og om kveldene satt budeien på stolen med strikketøyet sitt.

Men tidene forandret seg, somrene ble plutelig like ensomme som vintrene, det var nesten aldri noen på stølen mer, buskapen var borte, budeien satt ikke på stolen å strikket lengre. Veggene rundt stolen morknet, taket over den holdt på å falle ned, det både regnet og snødde inn på stolen og den tenkte som så at nå er snart min siste time kommet. Men så en dag kom det en ung mann opp på stølen, stolen husket ham igjen fra da han var liten hadde han kravlet rundt på gulvet og støttet seg til stolen da han tok sine første steg. Den unge mannen begynte å rive ned de gamle veggene, stolen ble skremt og tenkte at nå er det ute med meg. Men den unge mannen husket stolen igjen fra da han var liten og hadde ikke hjerte til å kaste den.

Stolen fikk et nytt liv i et hus nede i bygden, riktignok fikk den ikke stå på stas, men hver gang den unge mannen flyttet tok han den gamle stolen med seg. Den sto i kjeller og på loft, den ble brukt til å stå på når noe skulle males og den gamle stolen syntes det var kjekt at noen hadde bruk for den innimellom.
Så en dag, tok den unge mannen som nå ikke var så ung lengre den med på flyttelasset ennå en gang. Så langt hadde stolen aldri reist før og den begynte å bli litt engstelig. Den ble ikke mindre engstelig da den ble puttet inn i noe som lignet en blikkboks som begynte å bevege seg da mannen trykte på en knapp. Stolen skjønte at nå var den kommet til den store byen, hvordan skal det gå med meg nå tenkte den?? Men da den kom inn i leiligheten der den skulle bo, så den at den ikke var alene, både skuvsengen, den gamle kisten og flere andre ting den kjente før hadde vært med på flyttelasset. 
En stund følte stolen seg litt fortapt, for den fikk liksom ingen plass for seg selv, den ble flyttet rundt fra rom til rom. En stund fikk den stå i stuen, men der var det ikke plass til den for der skulle den gamle skuvsengen stå. Stolen ble litt snurt og aldri så lite misunnelig på skuvsengen, men så tok hun som bodde i leiligheten sammen med den unge mannen som ikke var så ung lengre å satte den ut i gangen. Der fikk den et gammelt fint strikkepledd til pynt og når de som bodde der skulle ta på seg skoene så satte de seg noen ganger ned på stolen og stolen frydet seg.
Den fikk selskap med flere gamle kjenninger og også med en ærværdig gammel anretning som stolen først syntes var fryktelig jålete, men som den etterhvert ble ganske så gode venner med.
Og om nettene når menneskene sover forteller de hverandre historier, anretningen forteller om bylivet den har levd og stolen forteller om livet på stølen, om de ensomme vintrene og om somrene da budeiene kom til støls og gjorde stølsstollivet godt å leve. 

Snipp, snapp, snute eventyret er slett ikke ute.

4 kommentarer:

  1. Utrolig bra! Dette var som å lese en spennende bok! Både artig og interessant. SÅÅÅÅ godt å vite at stolen står i gangen deres nå. :))

    SvarSlett
  2. :)
    HERLIG innlegg!

    Fin dag ønskes deg.
    Klem,klem.

    SvarSlett
  3. Så bra skrevet!!

    Tusen tusen takk for kommentaren i bloggen min!

    SvarSlett
  4. Du er bare så god.... og så godt at stolen fikk komme "hjem", skulle likt å være flue på veggen om natten :))))) Klem

    SvarSlett