Om Corokia wannabe og helten over alle helter

Da jeg var i byen her om dagen fikk jeg lyst å fornye meg litt i blomsterveien, de stakkars lyngplantene jeg har hatt har på det nærmeste avgått ved døden for lenge siden. Dessuten har jeg fått med meg at det finnes en ny bloggplante som alle bloggere med respekt for seg selv bør ha i hus, jeg har også fått med meg at den heter Corokia. Det at den ser død ut allerede når man kjøper den kan være en fordel for en som ikke er alt for flink å vanne planter. Så en Corokia hadde igrunnen vært midt i blinken for meg.

 Så jeg trålte byens blomsterbutikker (hvis man kan kalle å være innom to for å tråle) i håp om å finne en Corokia, men uten hell. Det er jo så mye flott i blomsterbutikker, man kan jo bli helt svimmel av mindre, ikke bare blomstene, men alt stashet de har også. Dessuten er de jo så hyggelige de som jobber i blomsterbutikker. Var på nippet til å komme hjem med en myrt som var steindyr, heldigvis besinnet jeg meg, den hadde nok gått en alt for tidlig død i møte.

Jeg endte opp med denne lille måsadotten her, om noen uker med litt uflaks så kan det jo hende den ser ut som en Corokia. Syntes faktisk den er riktig så søt og den kostet langt mindre enn den før nevnte myrten. Dessuten så er det en fryd å kjøpe blomster i denne butikken for de pakker alt så lekkert inn. Husker aldri hva butikken heter, men den ligger i en tverrgate mellom Olav Kyrres gate og Torgalmenningen.

Nå pryder den lille måsadotten salongbordet. Den har fått selskap av en sølvlyestake, noen lerkegrener og barkhjertene jeg fikk på kjøpet fra Bekkas butikk , synes de er så søte og angrer på at jeg ikke kjøpte noen utenom. 

  Damen i butikken sa at måsadotten var et tempeltre, men da jeg googlet tempeltre fikk jeg ikke det til å stemme. Uansett synes jeg at måsadotten er riktig så søt der den står som en wannabe Corokia. 

Og så over til noe helt annet nemlig til musikk av arten elektronika. I går var jeg, min kjære og min yngste sønn på konsert med elektronika musikkens grand old man. Vi snakker pioner, vi snakker tidlig 70 tall, vi snakker Oxygene, vi snakker Rendvouz, vi snakker laserharpe, vi snakker gigantisk lysshow, vi snakker om helten over alle helter for min eldste sønn. Vi snakker om mannen som var skjellsettende i min eldste sønns valg av yrke, han er nå lydtekniker og jobber i et lydstudio i London. 

En stor opplevelse, før konserten begynte fikk jeg sms av min eldste sønn som hadde sett den samme konserten i London om at Jean Michel Jarre kom til å gå inn publikumsinngangen. Utrolig nok satt jeg akkurat der han kom inn og fikk håndhilse på helten, bare det var jo verd hele billettprisen alene. Han skulle visst den godeste jean Michel Jarre hvor mye han har betydd for min eldste sønns valg av vei i livet. Som mor glemmer jeg aldri den dagen poden kom hjem fra skolen med stjerner i øynene etter å ha hørt Oxygene i musikktimen. Fra den dag av la han fotballskoene på hyllen, kjøpte seg synthesizer og bestemte seg for at han skulle bli lydtekniker, han var da 14 år.

Riktig god helg til alle og enhver, håper dere klarte å henge med. Hver gang jeg blogger bestemmer jeg meg for å være kort og bare legge inn bilder og ikke skrive så mye, jeg mislykkes nesten hver gang. Håper dere tilgir meg det. 

Klem fra Kari